Vel, kan vel ikke si at forventingene mine var på det høyeste da jeg startet denne. Likevel prøvde jeg å stille med en positiv innstilling.
Ashley er heldig. Uansett hva hun gjør, så får hun noe helt utrolig ut av det. Alltid til sin fordel. Men i en film med en "lucky-girl", finnes det alltid noen som ikke er like heldige. I "Just My Luck" er dette Jake. Uhellende faller inn på rekke og rad, som om de var bestilt av djevelen. En dag skal dette forandre seg. Ashley møter Jake på en fest, og før de vet ordet av det, kysser de. Jake overtar da Ashleys hell, og Ashley får Jakes uflaks. For de som alltid er heldige, er det ikke alltid lett å møte motstand, dette får Ashley fort erfare.
Introfrekvensen er i seg selv veldig oppsiktsvekkende. Den virker veldig kul og original, likevel tar det ikke mange sekundene før denne blir utrolig irriterende, og man håper da at resten av filmen er mer sympatisk enn som så.
Det fortsetter verre enn det startet. Filmen prøver å være morsom, men fremstår ikke som noe annet enn rent patetisk. Ting er alt annet enn vellykket, og det skyldes nok helt andre ting enn at filmskaperne har uflaks. Å bruke morsomme klisjéer kan noen ganger være virkningsfullt for å få publikum til å le, men virkemidlene i denne filmen gir deg bare lyst til å spy.
Så over til skuespillerne. Lindsay Lohan og Chris Pine er filmens stjerner. Sistnevnte gjør en god jobb med å sjarmere publikum som den meget uheldige Jake. Hans kvinnelige motspiller kan man dessverre ikke si det samme om. Dama ser for all del bra ut, og hun har også et visst skuespillertalent, men her har nok filmskaperne bommet. Lindsay spiller ei usympatisk berte som bare går rundt og tenker over hvor heldig hun er. Unge Lohan gjør en helt ok tolkning, men problemet er at hun ikke vinner noe som helst sympati fra publikum. Og når filmen fra før er så naiv, fører dette bare til at hun drar den enda mer ned i søla.
Men så skjer det geniale gjennombruddet for filmen. Filmens hovedpersoner kysser, og Jake bytter uflaks mot hell. Det er nok godt mulig at det har drysset litt hell på filmskaperne også. For fra nå av fungerer ting mye bedre. Kjisjéene begynner faktisk å bli morsomme. Flere ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, og ett par ganger slo latteren løs. Uhellet tvinger Lindsay Lohans karakter til å bli som folk flest, og dette fører til at hun blir mye mer sjarmerende og sympatisk. Dette smitter også over resten av filmen, som er i ferd med å bli en veldig koselig og séerverdig affære.
Dette er en komedie, og spesialeffekter er dermed ikke vektlag, men jeg synes at filmen fortjener ros for de få spesialeffektene den inneholder. Selve historien er ganske håpløs, men etter at "Just My Luck" blir sympatisk, er den ganske sjarmerende likevel. Soundtracket passer godt til bildene, og den ungdommelige musikken, gjør at filmen treffer målgruppa. Men om jeg tilgir den for den skjeve starten, lar jeg være uvisst…
Konklusjon:
Dette starter helt på trynet. Den er helt nede i den mest klissete gjørma for den prøver å smelte hjertet ditt for å få deg til å tilgi den. Hjertet mitt er bare lunkent når rulleteksten dukker opp. Jeg klarer å se kvalitetene i denne filmen, men feilene er alt for mange til at jeg kan glemme de. Filmen er ganske todelt med en del som er elendig, mens den andre delen er meget bra. Ser man det som en helhet, får man en film som i sine bedre stunder klarer å sjarmere séeren i senk, mens andre ganger gir en lyst til å spy. Det er ikke å legge skjul på at filmens målgruppe er tenåringer,
og jeg tror at den treffer målgruppa. Har du derimot passert 20 år, og samtidig har forbi mot romantiske komedier, er dette noe du er nødt til å styre unna.