Det er Snowboard denne filmen dreier seg om. Og mye av handlingen er lagt til nettopp snowboardbakken og skolen der Mikkel møter store utfordringer. Filmen ”Switch” starter på en, mildt sagt, svært dårlig måte. Skuespillet er alt annet en godt og replikkene er langt oppi skiløypa elendige.

Skuespillet i filmen er varierende. Filmens hovedrolle spilles av Sebastian Stigar og ”Switch” er hans spillefilmdebut. At han ikke har så mye erfaring med skuespill fra tidligere merkes tydelig. Replikkene han leverer virker veldig overfladiske, og han sliter med å gjøre rollefiguren sin troverdig. Nina spilles av Ida Elise Broch som gjør en søt figur, og lykkes med å gjøre rollefiguren sin levende. Samspillet mellom Sebastian Stigar og Ida Elise Broch fungerer også bra. Den som stjeler showet, og på mange måter redder hele filmen er Peter Stormare, som er en godt etablert skuespiller. Han spiller den gale hippien som Mikkel og moren leier hos, og gjør en fantastisk innsats. Tolkningen han gjør er nærmest uforglemmelig, og er den beste grunnen man har for å se denne filmen.

Det er manuset som åpenbart er filmens svakeste punkt. Replikkene er ofte alt annet enn naturlige og deler av handlingen kan oppfattes som veldig urealistisk. Manuset unngår til det ytterste å bevege seg i dybden, og filmen blir meget overfladisk. Historien om å tilpasse seg i et nytt miljø er grunnlaget for filmen. Den er langt fra original og kan minne om enkelte amerikanske tenåringsfilmer. Mange unge kan kjenne seg igjen i deler av livssituasjonen til Mikkel, og filmen kommer garantert til å bli en hit blant ungdom. Det kan også fortelles at filmen er flott fotografert i nydelige omgivelser.

Den nye ungdomsfilmen ”Switch” er til tider morsom, søt og underholdene. Ungdom kan i tillegg kjenne seg igjen i deler av historien. Manuset er derimot alt for svakt og beveger seg aldri i dybden. Du trenger ikke å sveive i gang mange hjerneceller for å få med deg hva som skjer i denne filmen. Skuespillet er meget varierende, men svensken Peter Stormare er absolutt verdt å legge merke til. Han leverer en god rolle, og hever denne filmen betraktelig. ”Switch” er ingen dyp film som krever mye av seeren, men som lett lollipopkino en tirsdagskveld fungerer den greit.

Terningskast: 3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I begynnelsen kan det virke som om The Bourne Ultimatum er et typisk actioneventyr som man har sett uttalige ganger tidligere. Snart oppdager man at deler av historien inneholder ett visst særpreg, og det er bare å la seg bli kastet inn Jason Bournes actionfyllte verden.

Jason Bourne selv spilles av Matt Damon som gjennom sine mange år som skuespiller har mestret filmroller i mange sjangere. Det er ingen ting å si på prestasjonen han leverer som Jason Bourne i The Bourne Ultimatum. Skuespillet er troverdig og virker veldig ekte, og man har vanskeligheter med å forestille seg noen annen i denne rollen. Julia Stiles er en annen stor skuespiller som er å finne i denne filmen. Også hun mestrer rollen godt, og leverer en meget solid skuespillerprestasjon. I likhet med Julia Stiles og Matt Damon leverer også resten av skuespillerne fine roller.

Paul Greengrass har regissert The Bourne Ultimatum. Filmen er virkelig godt laget, og inneholder store mengder av gode spesialeffekter. Det brukes mye håndholdt kamera i filmen, og dette gir publikum et inntrykk av at man befinner seg veldig tett på situasjonene. Filmen virker derfor ekte og realistisk. Visuelt sett er The Bourne Ultimatum en fryd for øyet.

På den negative siden kan det nevnes at filmen sliter med å holde spenningen oppe. Dette medfører at den for enkelte kan føles litt for lang. Selv om historien har et visst særpreg, har mange sett lignende filmer før, og historien er på ingen måte revolusjonerende.

The Bourne Ultimatum er på ingen måte noen dårlig film. Her finnes fancy godteri i store mengder for de av dere som er fan av action-sjangeren. Det er satt inn masse krutt i form av effekter som får det til å riste i kinosetene. Filmens lydspor er også utrolig kult, og fungerer utmerket. En litt svak historie, noe som gjør at filmen kan være kjedelig i perioder for mange, trekker ned. Likevel holder dette til en svak 5er.

Terningskast:5  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Historien kan ved første øyekast se ut som en typisk historie som er å finne i musikalfilmer som dette. Likevel tar det ikke lang tid før man finner ut at Hairspray har langt mer å by på en hva man egentlig forventer. Manusskriptet er nærmest genialt med mange småfrekke kommentarer og helsprø situasjoner som garantert vil vekke ukontrollerte latterbrøl i kinosaler verden over.

Filmen ”Hairspray” bruker mye ironi i sine skildringer, og nærmest parodierer musikalsjangeren. Tekstene i sangene som brukes i denne musikalen passer utmerket godt til filmen. Regissør Adam Shankman har lykkes meget bra i å lage en underholdende film som byr på glitrende øyeblikk fylt med glamour og sprudlende sjampoagne.

En annen ting som regissøren har lykkes med er å samle en mengde berømte skuespillere der mange byr på særdeles fargerike prestasjoner. Blant uttalige kjente fjes kan man nevne John Travolta, Christopher Walken, Amanda Bynes, Brittany Snow, Zac Efron og Queen Latifah. Og dette er bare noen. Hovedrollen derimot spilles av relativt ukjente Nikki Blonsky. Hun gjør en særdeles god rolle med mye hjerterom. I rollen som Tracys mor finner vi John Travolta. Og når sant skal sies, leverer han milevis over all forventing i rollen som den elskverdige moren. Han klarer uten problemer å få fram enorme latterbrøl hos publikum, samtidig som han kaprer publikums sympati. Christopher Walken spiller Tracys far, og også han leverer en glimrende tolkning. Brittany Snow gjør en helt grei jobb, mens Queen Latifah er sjef som alltid. En annen skuespiller som kan være verdt å legge merke til er Amanda Bynes som har vært å se i tenåringskomedier de siste årene. Hun spiller her rollen som Tracys venninne, og selv om rollen ikke er av de største og mest krevende, lykkes hun svært godt i å gjøre den til sin egen. Det er også gledelig å meddele at Zac Efron har tatt et steg opp fra High School Musical, selv om han fortsatt kan oppfattes som noe platt i forhold til de andre skuespillerne i ”Hairspray”.

”Hairspray er dessverre ikke helt perfekt, og for enkelte kan denne filmen bli litt for lang. Den er absolutt underholdende fra start til slutt, men en spilletid på omtrent to timer, kan være for lenge for en slik type film.

”Hairspray” er en fargerik komedie som utrykker livsglede gjennom sang og dans. Den glimter stadig til med humor og morsomme replikker. ”Hairspray” overgår alles forventinger, og er direkte hårreisende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidligere har Disney/Pixar stått bak noen av verdens
største animasjonsfilmsuksesser som ”Oppdrag Nemo”, ”Biler” og ”De utrolige”,
derfor er forventingene til Rottatouille skyhøye. Filmen skildrer verden ut i
fra en liten rottes synspunkter og tanker, noe den utvilsomt lykkes med. Dette
gir filmen originalitet og særpreg samtidig som det oser kreativ utfoldelse.

Animasjonene befinner seg på et meget høyt nivå, og når
man synker dypt inn i historien begynner man nesten å tro at dette er ren virkelighet.

Likevel er det rotta Remy som stjeler alles hjerter. Den
lille, søte skapningen er usedvanlig sjarmerende, og har ingen problemer med å
finne veien inn til hjerterota i enhver sjel. Remys store personlighet og menneskelige
egenskaper gjør han unik og levende. Alle barn vil drømme om et slik kjeledyr i
tiden som kommer. De andre rottene i filmen har også forskjellige
personligheter som man blir godt kjent med underveis. Man må heller ikke glemme
filmens menneskelige figurer som også er animert og skapt på en god måte.
Enkelte av figurene kan fremstå som veldig stereotypiske, men på denne måten må
det nesten være slik at også små barn kan få med seg hva filmen dreier seg om.

Rottatouille er filmen som forteller en helt fascinerende
historie om en meget uvanlig rotte. Historien er helt klart meget god, og den
er fortalt på en måte som vil inspirere både store og små. Den lille
rottekokken Remy kaprer alles hjerter, og som publikum håper man at eventyret
han opplever i Paris aldri vil ta slutt. Rulleteksten dukker dessverre opp, og
man må rise seg fra kinosetet. På dette tidspunkt ønsker nok alle barn å ta med
den lille rotta hjem.

I filmen blir man fortalt at alle kan koke og tilbrede
mat. Likevel er man hellig overbevist om at få andre enn Disney/Pixar kan koke
sammen et like hjertevarmt og spennende eventyr som dette. Rett og slett
fantastisk underholdning for hele familien.

Terningskast: 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I begynnelsen kan det virke som om The Bourne Ultimatum er et typisk actioneventyr som man har sett uttalige ganger tidligere. Snart oppdager man at deler av historien inneholder ett visst særpreg, og det er bare å la seg bli kastet inn Jason Bournes actionfyllte verden.

Jason Bourne selv spilles av Matt Damon som gjennom sine mange år som skuespiller har mestret filmroller i mange sjangere. Det er ingen ting å si på prestasjonen han leverer som Jason Bourne i The Bourne Ultimatum. Skuespillet er troverdig og virker veldig ekte, og man har vanskeligheter med å forestille seg noen annen i denne rollen. Julia Stiles er en annen stor skuespiller som er å finne i denne filmen. Også hun mestrer rollen godt, og leverer en meget solid skuespillerprestasjon. I likhet med Julia Stiles og Matt Damon leverer også resten av skuespillerne fine roller.

Paul Greengrass har regissert The Bourne Ultimatum. Filmen er virkelig godt laget, og inneholder store mengder av gode spesialeffekter. Det brukes mye håndholdt kamera i filmen, og dette gir publikum et inntrykk av at man befinner seg veldig tett på situasjonene. Filmen virker derfor ekte og realistisk. Visuelt sett er The Bourne Ultimatum en fryd for øyet.

På den negative siden kan det nevnes at filmen sliter med å holde spenningen oppe. Dette medfører at den for enkelte kan føles litt for lang. Selv om historien har et visst særpreg, har mange sett lignende filmer før, og historien er på ingen måte revolusjonerende.

The Bourne Ultimatum er på ingen måte noen dårlig film. Her finnes fancy godteri i store mengder for de av dere som er fan av action-sjangeren. Det er satt inn masse krutt i form av effekter som får det til å riste i kinosetene. Filmens lydspor er også utrolig kult, og fungerer utmerket. En litt svak historie, noe som gjør at filmen kan være kjedelig i perioder for mange, trekker noe ned.

Terningskast:5  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selve historien kan høres rimelig ordinær ut, men
inneholder helt klart elementer som gjør den spesiell. Ofte er den spennende,
engasjerende og sjarmerende, mens det til tider kan bli litt for ensformig og
småkjedelig. Historien blir fortalt ut i fra den mannlige hovedkarakterens
tanker og meninger. Ofte med en lett humor som varmer. Fortellerstilen er
relativt original og meget interessant, og er utvilsomt med på å heve filmen et lite
hakk. Regissør Petter Næss har iscenesatt denne filmen på en flott måte og med
stor kreativitet.

Filmens lett forvirrede, navnløse mannlige
hovedkarakter spilles av Trond Fausa Aurvåg. I starten av filmen kan
skuespillet virke noe overfladisk og platt, men etter hvert blir alt bedre. Trond
Fausa Aurvåg lykkes med å gi karakteren et godt særpreg, noe som er nødvendig i
en slik film. Marianne spilles av Marian Saastad Ottesen. I likhet med Trond
Fausa Aurvåg, virker også henne litt platt i begynnelsen. Det blir bedre utover
i filmen, og hun gjør en helt grei rolle. Samspillet mellom de to
hovedrolleinnehaverne fungerer også bra.

”Tatt av kvinnen” er forøvrig preget av sin
nasjonalitet. Filmen skildrer nordmenn på en god måte, og man kan lett kjenne
seg igjen i enkelte scener. Man får et riktig godt innblikk i norsk tenkemåte og
romantikk, ofte med et snev av humor. Til tross for lun humor, god stemning og
sjarm, er dessverre ikke alt like positivt med ”Tatt av kvinnen”. Filmen
inneholder enkelte scener som bærer et tydelig preg av klisjeer. Scenene har
lett for å bli i overkant naive, og viser ikke noe annet enn ren dumhet. Dette
ødelegger for den koselige stemningen i filmen.

”Tatt av kvinnen” er en god film, men dessverre ikke
feilfri. Samtidig som den har sjarm og humor, kan
den i noen stunder bli litt kjedelig. Enkelte scener er direkte tåpelig naive,
og ødelegger litt for den gode stemningen i filmen. Fortellerstilen og
iscenesettelsen er filmens sterkeste side. Den er spennende fortalt og byr på
gode bilder, og man skal absolutt ikke se bort i fra at dette kan bli en av
årets store, norske filmsuksesser.

Terningskast: 4

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva denne filmen egentlig handler om er ikke godt å si. Vel, du får se en gjeng med spretne ”Cheerleaders” som utfører splitthopp og andre sprell til folks glede og forferdelse. Historien tar utgangspunkt i lagkapteinen Torrance og lagets vei til å gjøre suksess i et stort nasjonalt mesterskap. På veien møter de diverse problemer som må løses. I tillegg finner man i denne filmen, i likhet med alle andre tenåringsfilmer, en form for forelskelse.

Synes du historien høres ut til å være i det platteste laget? Da har du oppfattet korrekt. Ingen overraskelser, viktige poenger eller andre gulrøtter å spore her. Det er til og med verre enn det høres ut. Det hele fremstår som en dårlig planlagt skoleforestilling arrangert av en stabb med trøtte lærere med en form for forespeiling om at dette vil underholde 8. klassen de hersker over. Forestillingen misslykkes, og det ender med karikaturtegninger på tavla og svampekasting.

På rollelisten finner man noen kjente fjes, og en del ukjente skuespillere. De to som kanskje utspiller de viktigste rollene er ikke akkurat ukjente Kirsten Dunst og Jesse Bradford. Kirsten Dunst gjør overhodet ingen fin figur i denne filmen, og sliter med å vinne sympati fra publikum. Damen har tidligere, og i ettertid, vist at hun kan skuespilleryrket, men det hun leverer her er langt under pari. Mulig det er uinspirerende å jobbe med slikt materiale, men man forventer mer av en slik stjerne. Jesse Bradford vinner litt mer sympati, men rollen langt fra troverdig og fullstendig uten dybde. Ingen av de andre skuespillerne utmerker seg på noe som helst vis. I alle fall ikke positivt…

Regissør Peyton Reed kan umulig være fornøyd med dette produktet. Han prøver å få rollefigurene til å vise en form for glede og kjærlighet for den idretten de bedriver, men det eneste som kommer ut av det er kvalme. I tillegg er det lagt inn en alt for tradisjonell moral, som Disney og andre fortalte oss for 40 år siden. Bare på en mye bedre måte. Filmen følger alle de mulige klisjéer som du kan tenke deg. Du trenger ikke mer enn fem minutter for å tenke ut startet og slutten, og det lille som finnes av handling. Man har et lite håp om at man etter hvert kan få servert en fin, liten sukkersøt historie om to unge mennesker, slik som andre filmer av denne typen klarer å få fram en gang i blant. Håpet forsvinner, og ikke engang det mest energiske heiarop kan redde dette fra å være en komplett katastrofe.

Terningskast: 1

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I ”The Notebook”, eller ”Dagboken” som den kalles på norsk, møter vi de to unge menneskene Noah og Allie. Den frie Noah som kommer fra en heller fattig arbeiderklassefamilie forelsker seg i Allie når han ser henne for første gang. Allie kommer fra en meget velstående familie og tilbringer sommeren på et gods i nærheten. Først når Noah får overtalt Allie til en date, blir også hun forelsket. Sammen tilbringer de en helt fantastisk sommer. Men etter sommeren, kommer høsten, og de to må tilfredstile fornuften og etterkomme foreldrenes ønsker. De to unge menneskene skiller derfor lag på en følelsesmessig brutal måte. Kanskje møtes de aldri igjen…

Selve historien i ”The Notebook” kan høres helt gjennomsnittlig og ordinær ut. Den handler om det samme som veldig mange andre filmer i denne sjangeren; to mennesker som møtes og blir hodestups forelsket. I likhet med andre lignende filmer, står karakterene ovenfor vanskelige valg som om de skal følge hjertet eller fornuften. Foreldrene, og ikke minst personenes økonomiske bakgrunn, lager vanskeligheter for de to og forholdet mellom dem.

Selv om historien med første øyekast fremstår som lite spesiell, tar det ikke lang tid før man kjenner seg igjen. Den er fortalt med all den kjærlighet og lidenskap som kan oppstå mellom to mennesker. Dette gjør at veldig mange mennesker, om ikke alle, kan føle en form for tilknytting til personene, historien og enkelte situasjoner. Regissør, Nick Cassavetes, velger tradisjonsrike veier for å få fram følelser og stemninger i filmen. Likevel tar han også i bruk andre virkemidler som er mer uvanlige for en film av denne typen. Dette gjør filmen spennende, samtidig som den er følelsesvekkende og varmende.

Uten troverdige skuespillere er det nærmest umulig å lage en troverdig film innen denne sjangeren. Den perfekte regi, vakre bilder og en historie full av muligheter kan bli totalt ødelagt dersom ikke skuespillerne gjør en eventyrlig innsatts. Filmen kan skryte av etablerte skuespillere som Ryan Gosling, Gena Rowlands og James Garner. Ryan Gosling spiller den yngre utgaven av Noah og gjør her en ekstremt god prestasjon. Han ikke bare klarer å skape en troverdig karakter i et romantisk drama, men overgår her alle naturlover når han i tillegg med lidenskap og kreativitet klarer å gi sin karakter et særpreg man sjeldent ser i en slik film. Gena Rowlands spiller den eldre utgaven av Allie på den måten det må gjøres. Hun leverer en meget troverdig prestasjon. James Garner er stabil som alltid og gjør her en meget minneverdig karakter. Likevel er det relativt ukjente Rachel McAdams (da filmen ble innspilt) som er den aller største overraskelsen. Hun behersker alle sinnsstemninger perfekt, og fremstår utrolig levende. I rollen viser hun en masse sjarm, lekenhet og fremstår som spennende, samtidig som hun er meget troverdig. Det hersker ingen tvil om at Rachel McAdams og Ryan Gosling er det perfekte hovedrolleparet for en film som dette.

I ”The Notebook” er det historien, og kanskje aller mest hvordan den blir fortalt som står i sentrum. Spektakulære spesialeffekter i form av voldsomme eksplosjoner, branner og flodbølger er fullstendig fraværende. Denne filmen har rett og slett ikke behov for slike virkemidler. Selvfølgelig skapes det også her mindre visuelle effekter som er helt feilfrie og glir virkningsfullt og troverdig inn i historien. Filmens lydspor er også godt, og bidrar i stor grad til å forsterke stemningen.

Dramaet ”The Notebook” har en historie som i tillegg til å være ordinær inneholder masse egenart og særpreg. Publikum vil uttvilsomt kjenne seg igjen i mye av innholdet. Filmen spiller på mye følelser, samtidig som den er spennende. Som tilskuer opplever man aldri et uinteressant minutt, og man håper at ekte kjærlighet aldri slutter. Måten ”The Notebook” er fortalt på gjør dette. Ikke alle detaljer røpes, og som publikum er man mer enn interessert til å finne svar. Med fantastiske skuespillerprestasjoner, flott bildekomposisjon, god historie, stemmingsfulle øyeblikk og ikke minst en fortellerevne som lar tankene fare, skrives ”The Notebook” inn i historien som en av tidenes ti beste filmer. I alle fall innenfor sjangeren. ”The Notebook” gjør storfilmen ”Titanic” fra 1997 til ei synkende skute. Når terningen til slutt skal rulles, finnes det bare ett alternativ.

Terningskast: 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Landon Carter er en av skolens mest populære gutter. Skolearbeid og andre mennesker bryr han seg egentlig fint lite om. En dag blir han ufrivillig med i skolens dramagruppe. Der blir han etter hvert kjent med konservative Jamie. Mot alle odds, forelsker han seg i Jamie, som på mange måter tilhører en helt annen verden enn han selv. Møtet med denne jenta kommer til å forandre han for alltid.

Selve storyen virker på mange måter spennende, og innenfor tenåringssjangeren er den til en viss grad også original. Likevel starter denne filmen veldig svakt. De første minuttene har man sett alt for mange ganger før. Her bys det på raske biler, røff tenåringsprat og hendelser som passer bedre inn i en såkalt ”spalsher” enn i et seriøst drama. Scenene kan oppfattes som direkte meningsløse. Etter hvert som dette fortsetter, undres man hvilken visjon regissør Adam Shankman har for denne filmen. Om han i det hele tatt har en baktanke med alt dette.

Filmens hovedroller spilles av Mandy Moore og Shane West. Mandy Moore spiller den kristne ungdomsjenta Jamie. Shane West spiller da selvfølgelig Landon Carter. I starten har man vanskeligheter med å tro på karakterene de to spiller. Skuespillet går virkelig ikke i dybden. I løpet av filmen skal karakterene utvikle seg mye. I alle fall Shane Wests rollefigur.  Dette viser seg å være bra for skuespillerprestasjonen, og han trenger ikke så veldig lang tid før han begynner å levere en god rolletolkning. I starten har også Mandy Moore problemer med å gjøre karakteren Jamie levende. Men da man får mer innblikk i hennes livssituasjon, begynner rollefiguren virkelig å interessere. Og ser man hele rolleprestasjonen som en helhet, er nok dette utvilsomt Mandy Moores beste skuespillerprestasjon noen sinne.

Etter hvert blir filmen stadig mer interessant. Det vies mer tid til selve handlingen, som faktisk er knakende god. Selv om filmen til tider er forutsigbar, byr den på en del overraskelser underveis. ”A Walk To Remember” prøver å levere en historie med mye mening, uten å forsøke å forandre verden. Det hele foregår i filmens eget behagelige tempo. Den tar seg god tid til å vise følelser, og seeren inkluderes i stor grad i det som skjer. Adam Shankman forteller denne historien på en tradisjonell og meget god måte. Når filmen er ferdig, kan man til og med forstå hvorfor starten var slik den var.

Konklusjon:
Dersom du gir denne filmen litt tid i begynnelsen, vil du få se en film som er litt utenom det vanlige. Både Shane West og Mandy Moore leverer gode rolleprestasjoner. Historien er spennende, og kan få mange til å tenke. ”A Walk To Remember” er velfortalt og beveger seg fremover i et behagelig tempo. Denne filmen anbefales spesielt til ungdommer som vil se noe annet en de vanlige tenåringskomediene. Likevel kan denne også være vært å få med seg for de som har passert 20-årene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri vært noen fan av musikaler som har gått til filmen. Vanligvis blir de unngått av denne kritikeren, så sant det er mulig. Likevel var det så mange lovord om denne, og fristelsen for å kunne rakke ned på nok en filmmusikal ble for stor. Men bør fortsatt film være forbeholdt lerretet, eller er det sunt med litt innblanding fra musikkens og teatrets mangfoldige verden?

Troy og Gabriella møtes på en karaokekonkurranse og deres musikalske samspill er yppelig. Litt senere bytter Gabriella skole, og gjett hvor hun ender? Selvfølgelig i klassen til Troy. De to fatter raskt interesse for hverandre. Da skolen deres skal sette opp musikalforestilling, vil de likevel ikke gå på audition. Dette fordi andre mener at de skal ha egne interesser. Det å trosse andre, og oppfylle egne drømmer, viser seg å ikke være det letteste en kan gjøre.

Hva om du krysser en ”high school-komedie” med en musikal, hva får du da? Jo, du får ”High School Musical”. Filmen begynner som en tenåringskomedie man har sett utallige ganger før. Det kan på mange måter virke som om denne Disneyfilmen er hjemsøkt av klisjeer. Historien ser heller ikke ut som spesielt original på papiret. Likevel får den egenart når første sangnummer inntreffer. Og da tar det ikke lang tid før filmen synges inn på rett bane.

Hovedrollene Troy og Gabriella spilles av Zac Efron og Vanessa Anne Hudgens. ”Alle” Disneyfilmer handler om kampen mellom de snille og de slemme, og denne er ikke noe unntak. Troy og Gabriella hører hjemme på snillesiden. Zac Efron gjør en god rolle. Jeg vil påstå at tenåringen han spiller oppfattes som veldig ”virkelig”. Likevel er det Vanessa Anne Hudgens som stjeler showet. Hun gjør en forrykende prestasjon. I tillegg til å ha en vanvittig utstråling, spiller hun ekstremt godt. Og smilet hennes setter publikum nærmest i transe. I tillegg til alt dette, har hun en god sangstemme. Den onde siden ledes av Sharpay, spilt av albumaktuelle Ashley Tisdale. Hun skuffer litt. I forhold til de andre rollene, som i mer eller mindre grad fremstår som ekte mennesker, blir hun litt for vanlig. Rollen som den slemme ødeleggende berta, er noe en finner i alle tenåringsfilmer. Og den er alltid spilt på samme måte.

Filmens største styrke, er kjemien mellom Troy og Gabriella. Man tror på kjærligheten mellom de to, og er mer enn villig til å ta del i deres problemer. Seeren får virkelig føle hvordan situasjoner oppleves for hovedpersonene. Det oppleves som ømt, sårt og med følelser som man ikke helt kan klassifisere. Filmens problemstillinger er noe selv en vanlig tenåring kan oppleve, og med det er ”High School Musikal” veldig aktuell for dagen i dag. Den handler om det å ta egne valg, og følge egne drømmer. Kanskje ikke det alle andre mener er det rette for en selv? Som tidligere nevnt er dette en musikal, og mye følelser kommer fram ved hjelp av musikken. Dette gjøres på en fantastisk måte. Musikken er fengende, og går under en sjanger som alle lett kan akseptere.

Klisjeene triller inn på rekke og rad. Og her har Disney virkelig slått på stortromma når det gjelder magi. Likevel er det disse virkemidlene som gir deg lyst til å gråte. ”High School Musical” prøver aldri å forandre verden, den vil bare være en film der målgruppa kan kjenne seg igjen. En slik film som man vet ungdom aldri får se nok av. Den er ikke veldig dyp, men har likevel mer dybde enn en vanlig film i denne sjangeren. Elementene som skiller den mest fra sine konkurrenter, er likevel musikken. Den gir mening, og alt fremstår som veldig rett. I tillegg kommer det en masse dans, som fremføres med en livsglede jeg aldri har sett maken til. Et koreografisk mesterverk. Likevel kan det ikke vare evig, for dette, som alle andre eventyr, må slutte. Også her med de vanlige trylleformularene til Disney, så da gjenstår det bare å se om de onde ender som gode…

Konklusjon:
Har du passert midten av tjue-årene, er nok dette ikke noe for deg. Da vil du bare fnyse på nesa av alle virkemidlene, og muligens ikke forstå handlingen. Er du blant den yngre delen av befolkningen, er det bare å nyte dette eventyret. Selv om man tilber denne i ulik grad, vil du nok uansett få fin underholding. Disney Channel har tidligere vist med produksjoner som ”Cadet Kelly” at de kan det å lage film, og her bekrefter man at man fortsatt er i stand til å lage noe som virkelig fenger. Dette er et ”must” for alle under 18. Anbefales!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende