Fra før har jeg sett både ”Flight 93” og ”United 93”, og begge handler jo nettopp om 11. september 2001. Likevel måtte jeg se Oliver Stones filmatisering om denne spesielle dagen. De to filmene, ”Flight 93” og ”United 93”, er to meget solide filmer, og forventingene var ikke mindre til denne…

”World Trade Center” er den sanne historien om politimennene John McLoughlin og Will Jimeno som blir fanget i ruinene av tvillingtårnene som raste sammen den 11. september 2001. De to politimennene holder sammen motet oppe, og gjør alt for overleve der de ligger begravd under det som engang var Manhattans stolthet.

Filmen starter med bilder som viser Ny York slik som verdensbyen pleier å være. Selve historien skyter for fullt fart da politiet i NY får beskjed om at et fly har kjørt inn i det ene WTC-tårnet, og de er selvfølgelig på vei for å få situasjonen under kontroll. Og derfra tar det ikke lang tid før politimennene blir begravd i ruinene fra sammenraste World Trade Center.

Hovedrollene spilles av Nicolas Cage (Lord Of War) og Michael Pena (Crash). De gjør begge gode og troverdige roller. Konene til de to politimennene spilles av Maria Bello og Maggie Gyllenhaal. Prestasjonene fra disse to kvinnene fungerer også bra. I filmene ”Flight 93” Og ”United 93” brukes det ukjente skuespillere, mens Oliver Stone bruker i sin filmatisering flere kjente skuespillere. Her er det enkeltmennesket som er vektlagt, og han tar ikke stilling til selve katastrofen.

Oliver Stone er regissøren som står bak denne filmen. Han er en meget erfaren filmskaper og viser også her at han kan sakene sine. Han skildrer angrepet gjennom forskjellige personer på bakken, og gjør dette på en god og effektiv måte. Filmen er rystende og engasjerende, og kan få deg til å tenke gjennom en gang til hva som virkelig hendte denne dagen. Det er også lett å føle nærhet til de to personene som ligger sammenklemt under ruinene av World Trade Center. Som seer gir man også all sympati til politimennenes familier som håper så inderlig at sine kjære har overlevd. Selv om filmen er utrolig vellaget, så er det gjort på en veldig amerikansk måte. Effektene er gode, men på ingen måte overdøvende. Dette er bra, eller så kunne filmen fort miste fokus på selve historien, som tross alt er det viktigste.

Konklusjon:
Oliver Stone lykkes utvilsomt med å fortelle den rystende og sanne historien om 11. september 2001 på en troverdig måte. Men det er gjort på ”the american way”, noe du pent må finne deg i, uten at dette er negativt for filmens kvalitet. Filmens hovedpersoner spilles av gode skuespillere og får all sympati fra seeren. Etter flyfilmene ”Flight 93” og ”United 93”, er det deilig med en film som ser med litt andre øyne på denne dagen som rystet verden. Hvilken av de tre filmene som er best, vil jeg ikke avgjøre, men denne er uansett knakende god. Oliver Stone kan alle regler innenfor filmskapning, og det finnes ingen grunn til å ikke se denne filmen dersom du vil se en film om 11. september. Anbefales!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde bestemt meg for å leie ”Slipp Jimmy Fri” denne kvelden, men ombestemte meg da jeg oppdaget at ”A Prairie Home Companion” stod i hyllen ved siden av. Derfor ble denne putten inn DVD-spilleren denne kvelden, og jeg kan ikke si at jeg angrer på valget.

”A Prairie Home Companion” handler om et kjent radioshow som nærmer seg siste sending. Showet, som er en god blanding av musikk, komikk og reklamer, har vært på lufta i over 30 år, og mange har problemer med å forestille seg en hverdag uten dette programmet. Kveldens program blir likevel det siste, og radiostjernene gjør sitt for at dette skal bli en uforglemmelig aften. 

Filmen starter i et rolig og behagelig tempo. Regissøren Robert Altman klarer å skape en helt spesiell stemning, og man kan bare lene seg tilbake i stolen og nyte dette showet.

Skuespillerne gjør en hederlig innsats, og er helt klart med på å gjøre slik at filmen går fremover. På rollelisten finner vi mange stjerner, og blant dem kan jeg nevne Tommy Lee Jones, Garisson Keillor, Meryl Streep, Kevin Kline, Lily Tomlin og Lindsay Lohan. Det er ikke vanlig å se unge Lindsay Lohan i en film av dette kaliber. Vanligvis spiller hun i lette tenåringskomedier, men her beviser hun også at hun kan klare litt mer seriøse roller. Selv om rollen ikke er stor, klarer hun å spille den på sin egen måte og gjør med en god tolkning. De andre navnene taler omtrent for seg selv. Samtlige gjør flotte roller, og når alle er samlet i en og samme film, blir seeren vitne til storslått underholdning. Skuespillerne virker utrolig ekte, og man kan ikke unngå å gi dem sympati.

Regissøren vil jeg trekke frem en gang til. Jeg har sett lite av han før, men etter dette kan det være en god idé å lete fram noen flere titler. Dessverre ble denne filmen hans siste. Likevel beviser han her at han kan sakene sine. Miljøet han skaper er så troverdig at det nesten er som å være der selv. Kameraføringen i seg selv er også med på å gjøre filmen spennende. Historien er alene ikke god nok til å dra dette fremover. Likevel er manuset så velskrevet at dette blir langt fra kjedelig for de fleste, men en forutsetning er selvfølgelig at du har sans for denne type film. Filmen inneholder mye musikk, og skiller seg med det fra filmer flest. Først og fremst er det prestasjonene som gir filmen fremgang. Man skal lete lenge for å finne en like velspilt, velregissert og vellaget film som ”A Prairie Home Companion”.

Konklusjon:
En vellaget film som fremstår med en så stor troverdighet at man bare må like den. Dersom du liker musikalske filmer er dette uten tvil filmen for deg. ”A Prairie Home Companion” inneholder for det meste countrymusikk, men du trenger ikke nødvendigvis være noen fan av denne sjangeren for å like filmen. Skuespillerne spiller meget godt, og filmen er fortalt på en gjennomtenkt og god måte. Det er først og fremst skuespillerprestasjonene som gjør ”A Prairie Home Companion” til en meget god film som vil underholde deg fra start til slutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel, kan vel ikke si at forventingene mine var på det høyeste da jeg startet denne. Likevel prøvde jeg å stille med en positiv innstilling.

Ashley er heldig. Uansett hva hun gjør, så får hun noe helt utrolig ut av det. Alltid til sin fordel. Men i en film med en "lucky-girl", finnes det alltid noen som ikke er like heldige. I "Just My Luck" er dette Jake. Uhellende faller inn på rekke og rad, som om de var bestilt av djevelen. En dag skal dette forandre seg. Ashley møter Jake på en fest, og før de vet ordet av det, kysser de. Jake overtar da Ashleys hell, og Ashley får Jakes uflaks. For de som alltid er heldige, er det ikke alltid lett å møte motstand, dette får Ashley fort erfare.

Introfrekvensen er i seg selv veldig oppsiktsvekkende. Den virker veldig kul og original, likevel tar det ikke mange sekundene før denne blir utrolig irriterende, og man håper da at resten av filmen er mer sympatisk enn som så.

Det fortsetter verre enn det startet. Filmen prøver å være morsom, men fremstår ikke som noe annet enn rent patetisk. Ting er alt annet enn vellykket, og det skyldes nok helt andre ting enn at filmskaperne har uflaks. Å bruke morsomme klisjéer kan noen ganger være virkningsfullt for å få publikum til å le, men virkemidlene i denne filmen gir deg bare lyst til å spy.

Så over til skuespillerne. Lindsay Lohan og Chris Pine er filmens stjerner. Sistnevnte gjør en god jobb med å sjarmere publikum som den meget uheldige Jake. Hans kvinnelige motspiller kan man dessverre ikke si det samme om. Dama ser for all del bra ut, og hun har også et visst skuespillertalent, men her har nok filmskaperne bommet. Lindsay spiller ei usympatisk berte som bare går rundt og tenker over hvor heldig hun er. Unge Lohan gjør en helt ok tolkning, men problemet er at hun ikke vinner noe som helst sympati fra publikum. Og når filmen fra før er så naiv, fører dette bare til at hun drar den enda mer ned i søla.

Men så skjer det geniale gjennombruddet for filmen. Filmens hovedpersoner kysser, og Jake bytter uflaks mot hell. Det er nok godt mulig at det har drysset litt hell på filmskaperne også. For fra nå av fungerer ting mye bedre. Kjisjéene begynner faktisk å bli morsomme. Flere ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, og ett par ganger slo latteren løs. Uhellet tvinger Lindsay Lohans karakter til å bli som folk flest, og dette fører til at hun blir mye mer sjarmerende og sympatisk. Dette smitter også over resten av filmen, som er i ferd med å bli en veldig koselig og séerverdig affære.

Dette er en komedie, og spesialeffekter er dermed ikke vektlag, men jeg synes at filmen fortjener ros for de få spesialeffektene den inneholder. Selve historien er ganske håpløs, men etter at "Just My Luck" blir sympatisk, er den ganske sjarmerende likevel. Soundtracket passer godt til bildene, og den ungdommelige musikken, gjør at filmen treffer målgruppa. Men om jeg tilgir den for den skjeve starten, lar jeg være uvisst…

Konklusjon:
Dette starter helt på trynet. Den er helt nede i den mest klissete gjørma for den prøver å smelte hjertet ditt for å få deg til å tilgi den. Hjertet mitt er bare lunkent når rulleteksten dukker opp. Jeg klarer å se kvalitetene i denne filmen, men feilene er alt for mange til at jeg kan glemme de. Filmen er ganske todelt med en del som er elendig, mens den andre delen er meget bra. Ser man det som en helhet, får man en film som i sine bedre stunder klarer å sjarmere séeren i senk, mens andre ganger gir en lyst til å spy. Det er ikke å legge skjul på at filmens målgruppe er tenåringer,
og jeg tror at den treffer målgruppa. Har du derimot passert 20 år, og samtidig har forbi mot romantiske komedier, er dette noe du er nødt til å styre unna.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For ikke mange dagene siden passerte jeg min lokale Space World-butikk, og utenfor hang det en plakat med teksten "5 DVDer for 200kr".   "A Love Song For Bobby Long" fant jeg nettopp i denne billigkurven, men forventningene var ikke lave av den grunn. Jeg hadde hørt en del positivt om denne filmen, og kunne knapt vente på å få startet den.

Purslane er ei 18 år gammel jente, som reiser tilbake til hjembyen New Orleans, for å delta i morens begravelse. Hun kommer for sent til begravelsen, og finner med det ut at hun vil slå seg ned i byen. Den unge jenta flytter inn i sin mors gamle hus, som allerede er bebodd av to alkoholikere, Bobby og Lawson. De to har tidligere hatt tilknytning til Purslanes mor, og hevder at huset tilhører dem. Purslane på sin side, hevder også at hun har rett til å bo i huset. Løsingen blir at alle tre bor i huset. Dette er starten på et nytt liv for dem alle, og kanskje kan dem lære noe nytt om seg selv.

Filmen starter med en dramatisk undertone, men beveger seg likevel framover i et behagelig tempo.

”A Love Song For Bobby Long” kan glitre med kjente skuespillere som John Travolta og Scarlett Johansson. Scarlett har bevist mange ganger før at hun har talent, og gjør også denne gangen en meget god jobb. Til tross for sin unge alder, har hun allerede bevist mye, og hun har nok også mye å gi i fremtiden. John Travolta var en skuespiller som jeg var litt usikker på om kunne passe inn i dette dramaet. Og jeg må si at jeg er overrasket over hvor godt fyren klarer seg. Også han gjør en veldig troverdig rolle.

Filmens historie er ganske uvanlig. Selvfølgelig har vi sett mye liknende dramaer før, men jeg synes likevel filmen bærer preg av egenart. Det er nok ikke den ytre handlingen som er mest vektlagt, men den indre. Karakterene forandrer seg mye i løpet av de to timene filmen varer, og kanskje har filmen noe den vil fortelle?

Filmen er på mange måter vakker. New Orleans sjarmfulle atmosfære blir formidlet på en flott måte. Man må rett og slett bare sette seg tilbake å nyte dette. Selv om overraskelsene i selve "plottet" ikke er de største, er det er spennende å følge med på hvordan karakterene utvikler seg i forhold til hverandre.

Konklusjon:
Vakker, fascinerende og full av sjarm er denne filmen. For action-fansen i befolkningen, er dette helt uten fart og helt forkastelig. For de som kan sette seg ned og bare slappe av med en god film, er dette et sikkert valg. Len deg tilbake, pust inn og nyt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Clint Eastwood leverte for ikke så lenge siden en boksefilm i storstil. Denne gangen er det Ron Howard som prøver seg i ringen. Men slår "Cinderella Man" knock-out på "Million Dollar Baby"?

Handlingen utspiller seg rundt 1930 der den avdankede proffbokseren Jim Braddock får en ny sjanse til å skaffe seg verdenstittelen i tungvekt. Jim har mer en nok vilje, og støtte fra en hel nasjon. Men når han begir seg ut i dette eventyret, er innsatsen høy. Filmen er basert på en sann historie.

Historien i seg selv er ganske fantastisk. Og det er liten tvil om at den egner seg for filmlerretet. Og når det hele er ledet under Ron Howards boksehanske, så kan vel ikke dette ende galt?

Det er ingen ting å utsette på gjennomføringen. Filmen skildrer 30-tallets USA på en god måte. Og når den tar deg med inn i boksekampene, så er det nesten som å være der selv. Man sitter på kanten av stolen, og føler virkelig med filmens hovedrolleinnehaver Russell Crowe.

Både Russell Crowe og Renèe Zellweger gjør en hederlig innsats. Og heller ikke resten av castet gjør noen dårlig jobb. Men i en produksjon som dette, så forventes det at skuespillerne leverer varene.

Ron Howard er en anerkjent regissør. Og her er han rett mann på jobben. Det er ingen tvil om at mannen kan sakene sine. Filmen har mye sjel, og involverer  publikum i det som skjer på skjermen.

Likevel etterlyser jeg enda mer "glød"  i denne filmen for at den kan nå helt opp. Den når høyt, men er et lite nåløye unna toppen. I starten sammenlignet jeg denne filmen med Eastwoods "Million Dollar Baby". Når ting skal sies, så er filmene helt forskjellige. De har begge sine sterke sider, så de slår "knock-out" på hverandre.

Konklusjon:
"Cinderella Man" viser mot, styrke og vilje i ringen. Du trenger heller ikke å være spesielt  interessert i boksing for i like denne, fordi den handler om mye mer enn det å slå hardest. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere vært begeistret for M. Night Shyamalans filmer. Med filmer som "The Sixth Sense", "Unbreakable" og "Signs" bak seg, mener jeg at han beviser at han er en dyktig regissør. Dessverre ble jeg skuffet da han utga den mye omtalte "The Village", men når hans nyeste utgivelse, "Lady In The Water", dukket opp i hylla på min lokale videobutikk, kunne jeg ikke motstå fristelsen. Fyren har jo bevist før at han er dyktig.

Historien er enkel. Cleveland er bestyrer for et leilighetskompleks. En kveld oppdager han en nymfe, med navn Story, i svømmebassenget. Han bestemmer seg for å hjelpe henne tilbake til "Den blå verden". Beboerne i Clevelands leiligheter må også være med på dette oppdraget, som etterhvert viser seg å være farlig. De må sammen kjempe mot noen fryktelige monstre som vil gjøre alt for å ødelegge Story.

Synes du dette hører ut som en godnatt-historie for barn? Dette er ikke så rart , for historien bak denne filmen er nemlig basert på ett eventyr som Shyamalan pleide å fortelle sine egne barn.

Historien er enkel, men samtidig veldig effektiv. Filmen har en rask oppbygging, og i starten er det vanskelig å ikke la seg rive med når Shyamalan forteller denne utrolige historien. Mannen er meget flink til å fortelle historier på film, og skuffer heller ikke her. Vi blir raskt introdusert for filmens hovedpersoner.

Leilighetsbestyreren spilles av Paul Giamatti, og gjør en helt grei jobb, selvom han ikke alltid er like overbevisende. Jenta som spiller Story gjør forøvrig en solid tolkning. Regissøren selv har også en rolle av betydning.

Etterhvert som filmen blir en del minutter eldre, blir det vanskeligere å tro denne filmen. Historien blir mer og mer uvirkelig, og det virker som om filmen ikke vet om den helt skal stole på egne ferdigheter, og gjøre dette til en absolutt magisk opplevelse. Filmen får ikke bestemt seg for om den skal være ren fantasi, eller velge en mer realistisk vri, dessverre velger den en mellomting, og filmen havner da kanskje mellom to stoler. Ikke er den fantasifull nok for de som vil få fram barnet i seg, og ikke er den realistisk nok for skeptikeren.

Dette er ingen liten produksjon, dessverre er jeg litt skuffet over noen spesialeffektene, som for eksempel monstrene. Måten de beveger seg får dem til å se billige ut. Og ærlig talt, så virker ikke filmen særlig økonomisk påkostet i det hele tatt.

Mot slutten begynner filmen å bevege seg i riktig retning igjen. Selv om den er relativt forutsigbar, er den likevel original på sin måte. Historien og fortellerstilen, toppet med et fabelaktig soundtrack, gjør filmen spennende, om man lar fantasien snurre inn i denne verden. For M. Night Shyamalans verden er magisk, det er bare det om man er villig til å la seg imponere.

Konklusjon:
Hvordan opplevelse man får av å se denne filmen kommer mye annpå en selv. Lar du deg ikke rive med, vil du ha 95 usedvanlig kjedelige minutter. Om du derimot overser noen småting, og lar deg imponere, vil du se en film utenom det vanlige. For M. Night Shyamalan er en tryllekunster av de sjeldne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde behov for å se en film med mye magi, men som likevel ikke krever all verden av seeren. Valget falt derfor på Disney-filmen "The Greatest Game Ever Played".

Filmen handler om en ung, golf-interessert gutt fra arbeiderklassen. Handlingen er satt til sent 1800-tall/tidlig 1900-tall, da golf er en sport for borgerskapet. Likevel får unggutten jobb som caddie, og senere får han sjansen til å spille i US. Open.

Jeg forventet å se en film full av overflødig disneymagi og sjarm, et eventyr i storklasse slik bare disney kan klare. Forventningene ble delvis innfridd. Filmen har helt klart sin sjarm, men helt i storklasse er ikke dette eventyret.

Historien i seg selv er enkel og egentlig ganske inspirerende. Filmen åpner  med setningen "This is a true story", noe som vil si at historien også er sann. Dessuten synes jeg regissøren og hans crew lykkes med å skape et troverdig samfunn fra 1900-tallet.

Shia LeBeouf spiller hovedrollen, og gjør ingen dårlig jobb, likevel etterlyser jeg hos han, i likhet med hos mange av de andre skuespillerne, mer dybde i karakteren.
Filmen er forøvrig nydelig fotografert.

Som tidligere nevnt så er historien forhåndshvis enkel, noe som jeg vil påstå at også gjelder filmens manus. Store deler av filmen utspiller seg på en golfbane, og siden filmen handler om nettopp golf, er vel dette naturlig. Likevel er dette en svakhet, siden det er begrenset hvor mange ganger man synes det er morsomt å se noen slå en ball ned i et hull på film. Historien byr på svært få overraskelser, og man kan vel tenke seg til hvordan dette vil ende etter bare å ha sett åpningsreplikken.

Jeg vil etterlyse "disneymagi" i denne filmen. De fleste Disneyfilmer har for mye magi, men denne enkle historien kan simpelt hen trenge litt. Med mer følelser, kunne dette fungert bedre som familiefilm. Til tider kan det bli litt for platt, i alle fall når filmen er så forutsigbar som den er.

Konklusjon:
For all del, dette er ingen dårlig film. Og dette kan være et bra valg dersom hele familien skal se film en lørdagskveld. For omtrent uten vold, passer den godt for de yngre, selvom historien kanskje vil forstås bedre av de som er noen år eldre. Likevel er dette langt unna hva vi vet Disney klarer å lage av familiefilmer. Dette er synd, for historien er inspirerende, og har sin sjarm. Filmen er "koselig", godt fotografert og går i et behagelig tempo.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det klart for nok en filmkveld. Med eksterne høytalere koblet til den bærbare datamaskinen, var det bare å putte inn discen, og forbrede seg for den kritikerroste filmen "Match Point". Men fortjener den all omtalen?

Jeg velger sjeldent film utifra hvilke terningskast og filmprisnominasjoner som er annonsert på coveret, men denne hadde jeg hørt mye godt om, og jeg skal ærlig innrømme at det er noe av grunnen til at den ble puttet inn i maskinen.

Filmen handler om en tidligere profesjonell tennisspiller som reiser til London for å livnære seg som tennistrener. Der blir tennistreneren, Chris, kjent med rikmannsdatteren Chloe, og de faller for hverandre. Chloes familie tar godt i mot Chris, og gir han en godt betalt jobb. Chris` tilsynelatende perfekte liv begynner å briste når han møter svigerbrors forlovede Nola.

"Match Point" er uten tvil en god film som drives framover ved hjelp av meget solide skuespillerprestasjoner. Filmen kan glitre med et stjernegalleri bestående av bla, Brian Cox, Matthew Goode, Scarlett Johansson og Jonathan Rhys Meyers. De alle leverer solide varer. Spesielt spennende er det å følge den psykologiske utviklingen av Jonathan Ryhs Meyers karakter.

Som nevnt ovenfor, er det karakterene som gjør denne filmen til en spennende opplevelse. Man får god innsikt i deres liv og livssituasjon. "Match Point" byr også på en del gode "poenger". Regissør og manusforfatter Woody Allen har gitt filmen et meget klassisk preg. Andre ting som er nevneverdig er soundtracket, stort sett bestående av opera, noe som er veldig "spesielt", men er helt klart med på å gi filmen egenart. Om noe negativt skal nevnes, så kan nok mange oppleve denne filmen som langtenkelig og ensformig. Likevel er den langt fra kjedelig!

Konklusjon:
Dersom du ønsker å se en film med en litt dypere handling og gode skuespillerprestasjoner, er "Match Point" mest sannsynl
ig en film for deg. Her finner man mange gode kvaliteter, og kanskje er "Match Point" en film med klassikerpotensiale? Er du typen som foretrekker raske biler, eksplosjoner og store mengder action, gjør du et bedre valg ved å velge noe annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ett impulskjøp jeg nettopp gjorde, men filmen trenger jo ikke å være dårlig selvom det er ett impulskjøp…

Umiddelbart blir vi kastet inn i en tilsynelatende lite komplisert historie. Filmen "American Dreamz" handler om et TV-show med samme navn. Showet ledes av den suksessfulle, men også småsleipe Martin Tweed (Hugh Grant). Han er på jakt etter nye deltagere til en ny runde med det idol-lignende realityshowet.  Fokuset faller på den søte jenta Sally (Mandy Moore), som TV-seerene bare må elske. I tilegg møter vi muslimen Omer, som ironisk nok elsker amerikanske broadway-musikaler, selvom moren hans ble drept av en amerikansk bombe. Den amerikanske presidenten (Dennis Quaid) møter også opp som gjestedommer i finalen i "American Dreamz". Men denne kvelden byr på mer enn rekordhøye seertall…

Som du leser, så er plottet ganske enkelt. Likevel, har ikke jeg sett så mye som ligner, i allefall ikke i denne innpaktningen. "American Dreamz" bruker mye humor og ironi, noe som gjør dette til en riktig god satire. Men ikke missforstå, mengden humor er passende rikelig, ikke overdrevent.

Skuespillerene overrasker. Det er ikke vanlig at filmer som dette får med et slikt stjernegalleri. Filmens cover kan skryte av stjerner som Hugh Grant,  Dennis Quaid, Willem Dafoe og ikke minst Mandy Moore. I tilegg får vi et hyggelig gjensyn med Jennifer Coolidge (fra bla. A Cinderella Story). Det at de er stjerner er ikke dermed sagt at de er perfekte for sine roller, men i dette tilfelle er de faktisk det. Alle klarer sine roller med glans. Ikke at karakterene er de med mest dybde, men det er nok neppe meningen heller. Jennifer Coolidge er ikke like overdrevet som i sine tidligere filmer, noe jeg personlig mener er synd. Andre mener nok at hun har godt av å komme seg ned på jorda, men hun har ikke på langt nær mistet alt av sitt tidligere "særpreg".

Som en satire er dette rikitg velsmakende. Her kan du le av både amerikansk terrorfrykt, TV-show som Idol og amerikanske presidenter. Jeg vil beskrive filmen som vellykket.

Konklusjon:
Dette er en film som uten tvil er laget for å underholde, og som underholdning fungerer den meget bra. Gode skuespillerprestasjoner og noen latter-kick er noe av det du får oppleve før rulleteksten kommer dalende. For en underholdningsfylt filmkveld passer "American Dreamz" utmerket, men dersom du vil se noe med litt dypere mening, bør du kanskje se etter noe annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var det nok en gang klart for en filmspekket lørdag, og denne gangen var det den relativt ukjente thrilleren "Heart Of The Storm" som havnet i min DVD-spiller.
    Da en voldsom orkan inntreffer New Orleans, benytter tre fanger sjansen til å rømme fra fengselet. Kraftig storm med regnvær ødelegger fluktplanene deres, og gjengen søker tilflukt hjemme hos en mor og hennes to døtre. Fangene viser seg å ikke være av deg hyggelig sorten, og moren må gjøre alt som står i hennes makt for å redde seg selv og sine døtre.
    Da "Heart Of The Storm" starter å rulle, lover det hele overraskende godt. Man blir satt inn i moren og døterenes livssituasjon, samt fangenes flukt fra fengselet. Da fangene inntar familiens hus, er stemningen spendt og gripende.
    Dessverre varer ikke spenningen evig. Etter den første halvtimen er ferdigspilt, begynner det hele å bli ganske kjedelig. Det er liten variasjon i hva som skjer på skjermen, og det fører til at man ganske enkelt blir fort smålei. Det er sjelden man ser en film som dette uten at man plages med idiotiske klisjèer og hendelser. Dette skjer også her. Flere steder i filmen oppstår det hendelser som ikke akkurat er sansynlige at skal skje. Dessuten virker det som om at "de slemme" kjenner huset meget godt.
    Skuespillet i denne filmen er til tider ganske bra, mens andre ganger er det langt fra glimrende. Ingen av skuespillerene leverer noen kjempeprestasjoner, men den som kanskje klarer rollen sin best er Melissa Gilbert i rollen som moren. Filmskaperene har prøvd å gjøre en av forbryterene morsomme, noe de lykkes delvis i. Dette øker underholdningsverdien, men på en annen måte er dette ment som en thriller, noe som betyr at spenningen ikke akkurat øker. Man blir i stedet sittende å småhumre. Regissør Charles Wilkinson klarer å få fram en guffen stemning som holder deg på kanten av stolen i starten av filmen, men lengre utover, daler spenningen gradvis.

Konklusjon:
Dersom man putter denne filmen i DVD-spilleren helt uten forventninger, så kan man nok få helt OK underholdning ut av dette. Likevel er nok dette en film som går i glemmeboka ganske raskt, og neppe noe du kommer til å se igjen. Men som sagt, for de fleste er dette helt OK bruk av 90 minutter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende